Beverjakt i Østmarka

Når isen bryter opp er det klart for beverjakt. Som sikkert mange har oppdaget er det en god del bever i Østmarka. Det finnes nesten ikke det vann som ikke bevern har vært i. Beverjakt kan være spennende, men krever tolmodighet.

I år har det vært mye is i østmarka og den har ligget lenge. Dette resulterer i at beverjakta i år har blitt fryktelig kort. Den førse kvelden jeg var ute, var uka før påske. Då lå isen tjukk på mesteparten av Mønevann, Gjeiterud og Fløyta. Det var kun i bekkutløpene det var åpent, det var også lite tegn etter beveren. Ved demningen Mønevann/Gjeiterud så det ut til at beveren hadde herja litt. Etter å ha vandra rundt på isen i et par timer, var jeg våt på beina og svett på ryggen, og med litt sur vind i tillegg var det ikke så koselig på post.. Kvelden blei kort. Dagen etter tok jeg turen ut rundt kl 18. Ikke noe bever å se så tidlig men det var et par ender som plaska rundt og koste seg, så jeg hadde noe å se på. Mørket kom sigende og i det jeg skulle reise meg å gå så dukker bevern opp i råka 25 meter fra meg. Forsiktig setter jeg med ned på stolen. Den skjønner tydeligvis at det er noe i gjerde, da den bare ligger å lukter i noen minutter før den dykker og blir borte. Det er da så mørkt at det ikke har noe for seg å sitte lenger, ikke forsvalig skytelys. 2. Påskedag tar jeg turen igjen. Det er mulig å jakte men jeg tenker at jeg skal lufte bikkjene litt og samtidig rekognosere litt. Isen har gått mye i påsken, men fortsatt er det mye igjen. Beveraktiviteten har også steget. Jeg observerer flere jordganger som kommer opp 2-3 meter inn på land, Bevern har tydligvis brukt ben i det siste da bikkjene viser stor interesse. Det er også ferske gnag på flere trær i nærheten. Jeg rusler hjemmover med god tro på morgendagen. Tirsdag etter jobb og middag går turen innover, klokka er rundt 18, det er greit å være tidlig ute, så har jeg får tid til å finne en god plass med oversikt over mest mulig. En kommerat er med, og han plaserer jeg med oversikt over jordgangene, disse er nære beverhytta og jeg har tro på at den kommer til å vise seg der. Selv setter jeg meg ved råkene der vi har sett bever tidligere. Tiden går og det eneste som viser seg er to par med ender som padler rundt litt våryre. Pluttselig ser jeg i øyekroken en bevegelse på andre siden av sundet 60 meter unna. Jeg legger meg forsiktig ned på liggeunderlaget og kikker gjennom kikkertsiktet, og der ser jeg bevern sitter på en stein i vannet og eter røtter. Den sitter slik til at det er fare for at den kan skli ut i vannet og under isen hvis jeg skyter. Så jeg venter ei lita stund på at den skal flytte på seg, og det gjør den i løpet av et par minutter. Den svømmer noen få meter og setter seg til litt lenger inn på land. Jeg lar den sette seg godt til før jeg sender av gårde skuddet. Den slår med halen noen sekunder før den ligger helt stille. Ting tyder på et perfekt skudd! Når jeg kommer fram dit ser jeg at det er en litt over middels stor hannbever, ca 18 kg. Opp i sekken med den, og så er det bare komme seg hjem og starte med den virkelige jobbe; Flåinga. På bevern så sitter skinnet, på en måte, fast i kjøttet så hver eneste centimeter må skjæres løs. Dette er en tidkrevende jobb og det lønner seg å ta det mens dyret er varmt. Vi var to mann på denne jobben og brukt ca halvannen time. Det er også en selvfølge å ha skarpe kniver, slipe utstyr og bruke det ofte. Etter ”obduksjon” kunne jeg konstatere at skuddet var perfekt, hjertet var revet løs, begge lungene var skada og ryggen var skutt av. Nå skal skinnet brukes som sitteunderlag og skallen skal monteres på ei plate på veggen. Tekst og Foto: Christoffer Torp.