Rampens Mth Eros første høst

At Rampens Ero er en fornuftig liten fyr er åpenbart. For å ikke ødelegge julefeiringen for mormor og oppdretter ventet han sammen med sine søsken til 1.juledag i fjor før han entret verden. Han har snart vært gjennom sitt første leveår. Her følger noen små glimt fra vår hverdag på veien mot å få frem en fuglehund som forhåpentligvis vil gi oss mange gleder i fjellet fremover.

Vår Korthårete Vorsteher Ero ble hentet i Nittedal 18.februar. Nå var tiden kommet for å ta fatt på den lange veien frem mot en ferdig fuglehund. En utfordring i seg selv for en nybegynner på fuglehunddressur. I dette miljøet er det veldig mange forskjellige meninger om metoder og veivalg. Det er åpenbart at det er mange metoder som kan bringe frem det samme resultatet. Et godt tips vi fikk fra vår oppdretter var å velge seg ut sin egen kurs. Altså følge den av de etablerte metodene man føler passer en selv og ens hund best. Hunden har sin egen faste plass i huset. Her sover han og ingen får forstyrre han her i sine første dager. Ero sov i bur fra første dag. Spenningen var stor før vi hentet Ero. Spesielt i forhold til hvordan han ville takle overgangen fra å være sammen med sine søsken i vante omgivelser i valpekassen, til ett liv med sine nye foreldre. For å gi valpen en tryggest mulig start, og samtidig ha tid til den første kontaktskapende fasen, hadde vi tatt fri fra jobb og dro direkte til Trysil på kombinert vinter og valpeferie. Frykten for søvnløse netter skulle vise seg å være helt ubegrunnet. Det var ingen tvil om at vi hadde fått tak i en robust krabat som var veldig tilpasningsdyktig. Tilvenningen til nye omgivelser gikk helt problemfritt. I hans ti første levemåneder gjorde han kun fra seg inne EN gang og det var første dagen i nytt hjem. Merkelig nok skjedde det rett etter at vi kom inn fra lufting, men når en valp er åtte uker gammel er det ikke så god oppsamlingsplass! Gode rutiner og hyppig lufting etter foring, aktivitet og søvn gjorde at han raskt skjønte at det var ute det skulle gjøres. Litt tissing har det vært, og da spesielt i forbindelse med gjensyn av familiemedlemmer etter noen timer borte fra hverandre. Vi tok tak i dette og jobbet med å overse han totalt når vi kom hjem. Vi ventet helt til han var rolig i kurven sin og til det var vi som følte at tiden var moden for litt oppmerksomhet. Da ble det slutt på overgiret hund og søkkbløtt parkettgulv. Skitur i Trysil, 8 uker gammel. Pakket inn i pledd for å holde varmen. Når våren kom var det tid for å starte på valpekurs. Noe av det mest grunnleggende (forståelse av forbudskommando, innkalling og kontakttrening) hadde vi arbeidet med på egenhånd. Valpekurset var en utmerket arena for å sosialisere Ero i forhold til andre hunder. Etter valpekurset var det ett tett program med dressurkurs både hos Oslo hundeskole og hos oppdretter Nina. Foranledningen til dette var at dressurkurset til Nina startet samtidig som vi allerede hadde meldt oss på Oslo hundeskole. Den intensive dressuren i kombinasjon med dyktige instruktører og lærevillig hund, gjorde at øvelsene festet seg godt og det var en god innlæringsfase med fokus på å skjerpe innkallingen og roen under forstyrrende omgivelser. Det å ha provokasjonselementer i dressurfasen er viktig. Spesielt i forhold til at en fuglehund provoseres svært kraftig når han skal holde roen etter en reis, hvor fuglene letter innenfor kjeveradiusen hans. I innlæringsfasen er man forsiktige med å tøye strikken for langt. Man søker å unngå at hunden feiler. I denne fasen er tanken at hunden skal gjøre det riktig hver gang, og gang etter gang. Kontinuerlige repetisjoner av korrekt utførelse sikrer god kvalitet på gjennomføringen, før man etterhvert begynner å utfordre dressuren ved å tilføre provokasjonselementer eller ved å øke vanskelighetsgraden. Ero var svært lærevillig og synes valpekurset var såpass gøy at det ble både grunndressurkurs og dressurkurs hos oppdretteren. En intensiv periode med trening i variert miljø har gitt oss en miljøsterk hund som er vant til å håndtere nye omgivelser. Dressurkurs i Nittedal. Kenguruhopp trente vi ikke på. Dette klarte han utmerket på egen hånd. Rett frem er som kjent korteste vei. Ero skjønner dette. En av omgivelsene Ero skal håndtere er naturlig nok fugl, så vi har brukt mye tid på å få frem riktige fuglearbeider. Ro i oppflukt, som er svært sentralt i fuglehundverdenen, har vært trent ved at oppdretter Nina har hjulpet oss mye med trening på tamfugl. Her har vi vært gjennom alle fasene med stand og reising av fugl med påfølgende ro i oppflukt. Ved ro i oppflukt har vi som mål at hunden skal sitte når fuglen letter. Det kan høres enkelt ut. Alle som har hatt fuglehund vet at det ligger mye jobbing bak dette og at det definitivt er det mest krevende elementet i fuglehunddressuren. Første stand på tamfugl. Nina fester grepet i langlina og gjør klar til reis. En ellevill og ubehersket unghundreis er krevende å holde igjen. Neste bilde viser at det å beherske en 7 måneder gammel hund i reis krever mye jobbing. Det er lagt ned noen timer i fugledressur etter at dette bildet ble tatt. Etter å ha lagt ned utallige treningstimer var vi endelig fremme i Finnmark og klare til jakt. To uker var satt av til rypejakt. Første uken innfridde ikke forventningene mine, da jakten startet med en forkjølet hund med snuten full av grønt slim. Ero støkket rypekull etter rypekull. Om det var slimet, eller mye trening på tam fugl (tam fugl trykker svært godt og hunden kan ofte gå helt inn på fuglen før den letter) som gjorde at han gikk helt inn på rypene med påfølgende støkk vet jeg ikke. Første uken ble det iallefall ikke løsnet ett eneste skudd. Til min store fortvilelse. Heldigvis var det satt av to uker til rypejakta, og mandag 1.oktober klokken 16.20 festet Ero sin første stand på en enslig rype. Han var omtrent 200 meter ute, da han plutselig saknet farten og stivnet som en stokk. Vel fremme kommanderte jeg reis uten at han kunne presentere fugl. Fuglen hadde løpt fra Ero mens han sto og ventet. 100 meter lengere frem ble det ny stand med påfølgende reis. Forfjamset over situasjonen som jeg var, så var jeg mere opptatt av fuglearbeidet enn å skyte fugl (fuglehundeiere blir merkelig nok det). Etter å ha summet meg fant jeg ut at tiden var inne for felling. Vi roet ned hund først og eier etterpå, før Ero fulgte opp med et nytt fuglearbeid på samme fugl. Da fikk jeg omsider løsnet skudd. Vår første rype sammen var endelig ett faktum. Den siste uken hadde vi mange fine situasjoner med masse fremgang, men også noen situasjoner med tilbakegang. Vi felte mange ryper sammen, men måtte også se på at noen ryper fløy avgårde fordi Ero eller jeg gjorde feil. Spesielt irritert var jeg på en episode når Ero så ut til å jage småfugl. Han hadde fint trav mot småfuglene i bjørkekrattet og brydde seg ikke om innkallingen. Han sakket farten etterhvert som han nærmet seg fuglene og jeg løp mot han med brysk holdning. I det jeg hever stemmen for å irettesette han eksploderer lyngen foran han i hvite vinger og ett flott rypekull tar til vingene. Da følte jeg meg rimelig dum. Ero gjorde jobben, men far ødela en utmerket inngang til stand og fuglearbeid. Vår første rype sammen er ett faktum. Godkjente fuglearbeid premieres med felling. En forlengelse av tanken om å gjøre ting riktig, hele tiden. Ingen premie uten god prestasjon i forkant. Nå må det jo sies at matfar kan være inhabil i forhold til hva som er en god prestasjon, men jeg føler at vi har ett ærlig syn på saken. Jeg er vel mere kritisk til min egen hunds prestasjoner enn hva andre er til min hund. Tålmodighet er viktig når man jobber med unghunder og det er utrolig lærerikt med praktisk jakt sammen med hunden. Spesielt blir tålmodigheten satt på prøve når man står med rypekull på skuddhold. Kanskje er det en 100 % sjanse for felling, men man må bare ta fingeren bort fra avtrekkeren fordi hunden ikke har gjort tingene riktig. Både eier og fører lærer hverandre å kjenne og man blir mere klar over hvor mye små variasjoner i klima og terreng har å si for hundens prestasjoner. Vær og vind er forhold som Ero må lære seg å hanskes med og ikke minst varierende terreng. Han revierer flott på fjellet når det er fuglelukt i lufta, men når vi var på vår første lavlandsprøve fant vi ut at han har mye å hente på å ta initiativet selv til å jakte. Som dommeren sa: "Når hunden ikke er interessert i å jakte er det bare å reise hjem." Utslått før lunsj betyr at det ikke er plass i finalen, men plass på treningspartiet etter lunsj. I neste slipp, på treningspartiet etter lunsj var det som å slippe en helt annen hund. Søket var på plass, fugl ble funnet og den andre dommeren (som nå var blitt trener) oppsumerte slippet med følgende "Her ser vi to hunder som har kommet litt lenger enn de andre". Med en times mellomrom så var det som å se to forskjellige hunder på jordet. Med dette konkluderte vi at Ero ikke er noe glad i konkurranser. Han synes det er mest moro når det ikke er alvor :) Nå skal vi bruke vinteren til å utvikle lydighetsdressuren videre, trene på søk og apport så kommer vi tilbake med hvordan det går med Ero fremover. Rampens Mth Ero slapper av mellom slagene i Säffle på tamfugltrening. Vi var utrolig heldige som kom i kontakt med Nina Smidtsrød som driver Rampens kennel i Nittedal og fikk lov til å kjøpe valp av henne. En utrolig god oppfølging og inkludering fra Nina sin side er med på å bidra til at det å eie og dressere en fuglehund for første gang er utrolig moro! Nina: Tusen takk!